Deg i den nye økonomien

Her kommer jeg med noen tanker og «spådommer» for hva vi kan vente oss å se fremover. Personlig mener jeg at disse spådommene ikke er «spådommer», men forutsigbare ting som kan forutsees. Jeg fokuserer først og fremst på servicesektoren (eller tertiærnæringen) her, siden de aller fleste av oss entreprenører starter i denne næringen.

Minner igjen om at dette er mitt personlige syn, så hvilken kredabilitet du velger å gi det får være opp til deg.

En forenklet, men intuitiv forklaring

Kort (og svært forenklet) forklart har de lave rentene vi har sett de siste årene ført til en vekst i pengemengden. Antall kroner i omløp har vokst fortere enn antall tjenester som har blitt tilbudt. Dette har ført til at prisene har føket i været (også kalt inflasjon, på tross av at ingen innrømmer det, man bare kaller det prisstigning).

Dette gjelder generelt, men det har kommet tydeligst til uttrykk i boligprisene. Prisene i boligmarkedet har føket i været, og resultert i at etablerte mennesker har hatt en enorm økning i egenkapitalen sin. Mens noen har latt denne gevinsten bli stående i boligen, har mange andre refinansiert gammel kredittkortgjeld, for så å begynne å bruke kredittkortene igjen. Andre har refinansiert boliglånet, pusset opp kjøkken og bad, eller kjøpt seg ny bil, hjemmekino og ei hytte på fjellet. Kort sagt: Vi har hatt en kjøpefest.

Som følge av dette, har bedrifter vært positive, og dermed har de lånt og investert i nye telesalgsentere, hårsalonger, kaffesjapper, resturanter og så videre. Følgelig har de hatt behov for nye medarbeidere, og på NAV, har man kunnet observere en mengde ledige stillinger i servicesektoren de siste årene.

Det vi nå opplever er en kredittkontraksjon, og mange vil miste jobben som et resultat av denne kredittkontraksjonen. Bedrifter som tidligere har «boomed and thrived» i et marked der kjøpekort og kjapp kreditt har blitt langet ut over en lav sko, må i disse dager omstrukturere og tilpasse seg et mindre kjøpekraftig marked.

I Samfunnsspeilet nr.4, 2004 skrev SSB følgende:

Stadig færre sysselsatte i primærnæringene og industrien

Det har vært en langvarig trend at det er stadig færre sysselsatte i primærnæringene. Sysselsettingsandelen i primærnæringene utgjorde i underkant av 5 prosent i 2003 (inklusive olje- og gassutvinning). De siste to tiårene har det også vært tilbakegang i antall sysselsatte i industrien, sysselsettingsandelen utgjorde i 2003 litt over 12 prosent. Sysselsettingen har til gjengjeld økt innen servicenæringene. Økningen har vært særlig sterk innen helse- og sosialtjenester, forretningsmessig tjenesteyting og varehandel, som står for henholdsvis 19, 9 og 13 prosent av all sysselsetting i 2003. I dag utgjør sysselsettingsandelen i servicesektoren om lag 76 prosent.

Hva var andelen av sysselsatte i servicesektoren ved utgangen av 2007, midtveis i 2008 og hittil i 2009? Jeg har forsøkt å finne disse tallene, men dessverre uten hell.

Saken er at vi har gått fra å være en produserende og sparende nasjon til å bli en importerende og konsumerende nasjon. Hvor mange papirfabrikker finner du langs Drammenselva i disse dager? Hvor mange produksjonsbedrifter har lagt ned eller flagget ut fabrikkene sine de siste årene, fordi arbeidskraften her til lands er for dyr?

Norske husholdninger har tatt opp dramatiske mengder med gjeld, men vi får høre at vi aldri har eid mer. Det er fordi de ser på egenkapitalen folk har i boligen, når de regner ut hva norske husholdninger er verdt. Sett i lys av at det er ei boble som har drevet opp boligprisene, faller dette argumentet på sin egen urimelighet, og vi kan konstatere at vi er høyt belånte.

Dette er surr, teknologi har gjort oss mer effektive

Som overskriften sier, argumenterer noen med at teknologisk utvikling har gjort oss mer produktive. For å slå det fast med en gang - produksjon og produktivitet er to vidt forskjellige ting. Med økt produktivitet mener vi at du klarer å produsere flere enheter basert på hva du putter inn. Være seg tid eller penger (og tid er jo penger). På tross av at argumentet ikke er blottet for sannhet, er det likevel sterkt overdrevet. La meg komme med et eksempel for å illustrere hvorfor.

På et kontor sitter 20 kontormedarbeidere og punsher tall. Datamaskinene deres er 5 år gamle, så sjefen bestemmer seg for å oppgradere dem til en modell som er åtte ganger så rask. De ansatte får de nye maskinene sine og blir veldig fornøyde. Har produktiviteten til de ansatte blitt åtte ganger så høy nå? Hvor mye fortere skriver de rapporter, memoer, møtereferater og punsher tallene? Sannheten er at de ikke har økt produksjonskapasiteten sin i det heletatt.

Statens redningspakker og hvorfor de ikke vil fungere

Vil åpne dette avsnittet med en dialog mellom meg og en venn. Han drev et utested i en sommerby med under elve tusen innbyggere. I lys av at dette var en sommerby, så uteble den store omsetningen i vinterhalvåret. Det gikk opp, men resulterte i at han drev veldig lønnsomt om sommeren, mens det var røde tall resten av året. Under dialogen vår, fortalte han om en samtale han hadde hatt, med det han sarkastisk kalte en BI-student.

Slik ser det også ut til at den norske stat tenker - men tilbake til saken her.

Tilbake til 1920-tallet med historieboka fra videregående

Mange av de ansatte i servicesektoren kan altså forvente seg å miste jobben, fordi bedrifter ser det nødvendig å omstrukturere seg for å møte fremtiden. Dette forsøker staten å forhindre, og det gjøre de ved å pumpe opp økonomien med mer penger. Dette er formålstjenelig på kort sikt, men kan bli fatalt på lang! Historien støtter meg her, for dette har myndighetene våre forsøkt å gjøre tidligere. Konsekvensene av det de gjorde da ble mildt sagt lite hyggelige. Jeg siterer fra den gamle gode historieboka mi fra videregående. Du finner dette på s. 118 i Norge 2, og slik låter det fra siste avsnitt:

I jobbetiden hadde mange banker gitt lån mot dårlig sikkerhet. Noen gav lån mot sikkerhet i virksomhet som blomstret under krigen, som skipsfart og gruvedrivft, men de tapte pengene sine da freden kom og gruvedriften ble innstilt og skipene gikk i opplag. I løpet av jobbetiden ble det etablert mer enn 70 nye forretningsbanker i Norge. Pengene strømmet inn, og banklederne lånte dem ut igjen, uten å bry seg særlig mye om å sjekke sikkerheten.

Når de faste kundene ikke kunne betale renter og avdrag, ble problemene større enn mange banker kunne klare. Staten forsøkte å hjelpe bankene ved å gi dem lån eller direkte pengehjelp, men det løste få problemer på lengre sikt. I tidsrommet 1920 til 1924 gikk fem av de åtte norske storbankene konkurs.

Dette skjedde altså forut for den store depresjonen i 1930-årene, og det er et tankekors. Det som fikk oss ut av «The Great Depression» var andre verdenskrig. Videre kan vi trekke klare paralleller mellom vår oppblåste økonomi, og den oppblåste økonomien de hadde etter første verdenskrig på 1920-tallet. Skal tredje verdenskrig bli redningen denne gangen?

Som jeg nevnte innledningsvis, er krisen en kredittkontraksjon. Ett av problemene er at rentene har vært for lave, dette har ført til høy pengemende og svekket tillit til pengemarkedet og dennes underliggende sikkerhet. Hvordan kan da redningspakker og enda større økning av pengemengden (ved å bruke skattebetalernes penger) løse dette problemet? Svaret er selvfølgelig at det ikke går, og derfor går vi en ny og vanskelig tid i møte.

Nobelprisvinner i økonomi advarer

Det er ikke bare historien som taler for at disse kapitalinnsprøytningene med tillitsvekkende navn som redningspakke, og alarmerende navn som krisepakke, ikke vil hjelpe oss i lengden. Nå har også nobelprisvinner i økonomi, Finn Erling Kyland advart. I Dagens Næringsliv 20.01.2009, uttalte han blant anner:

Det kan se ut som om staten har trykket på panikknappen uten å ha tenkt nøye over hva pengene skal brukes på.

Videre konstaterte han at det er utrolig store beløp det er snakk om i pakkene, og minnet forsamlingen om at det er skattebetalernes penger det handler om.

Østerrisk Økonomi og The Business Cycle

Etter min mening, og inspirert av østerrisk økonomi, bør denne ressesjonen bli omfavnet og sett på som noe positivt. På tross av skrik, hyl og dommedagsprofetier fra bedrifter i media, må staten la korreksjonen komme, for det er det dette er – en korreksjon.

En ressesjon korrigerer tidligere feil (som for i dette tilfellet er for lave renter), slik at tilliten til markedene opprettes igjen. De bedriftene som har tolket de økonomiske signalene om oppgangstid feil, og som et resultat ekspandert over alle ville vidder, må gruses. De har investert på galt grunnlag og eier ikke livets rett. Vi kan ikke privatisere profitt og sosialisere tap, ved at norske skattebetalere må ta støyten for bedriftenes inkompetente ledelse, når vi ikke får ta del i profitten de har i oppgangstider.

Dessverre tillater ikke myndighetene at disse selskapene likvideres og at ressesjonen kommer. De pumper heller inn High Powered Money for å opprettholde den falske økonomien, hvilket bare forverrer problemet på lengre sikt.

Hold deg positiv og tenk nytt

Hold deg positiv, men ikke la positiviteten gå på bekostning av virkelighetsoppfatning. På tross av at noen velger å skrike fuck finanskrisen, i et tappert forsøk på å starte en mobiliseringskampanje gjennomsyret av ignorans for egen vinnings skyld, så bør du ikke la slike trivialiteter fordogge synet ditt på det som skjer. Det er dumt å la folk fortelle oss det vi vil høre, i stedenfor å kreve at de legger alle smertefulle fakta på bordet.

Jeg er dog tildels enig med mannen bak kampanjen i følgende utsagn:

Nekt å spille offeret! Ikke vent på at politikerne, regjeringen eller bankene skal fikse den såkalte finanskrisen. Bestem deg heller for å benytte denne unike anledningen til å gripe mulighetene du nå har tilgjengelig! Vær forandringen du ønsker å se i verden!

Dog synes jeg ordvalget den såkalte finanskrisen vitner om liten eller ingen kunnskap på området, og at vi skal akseptere at myndighetene forverrer vilkårene for oss på sikt.

Det er viktig at du innser alvoret i situasjonen, og tar forhåndsregler for å beskytte degselv, dine verdier og tar høyde for disse tingene i kommende prosjekter.

Hvis du mister jobben, så skal du vite at du kan få dagpenger under bedriftsetablering, og du bør sørge for at det du starter representerer noe som faktisk er etterspurt. Derfor er det veldig viktig at du gjør gode markedsundersøkelser, og samtidig husker på at du søker data som representerer fortidens boom.

Husk at i nedgangstider åpner nye muligheter seg, fordi gamle og ulønnsomme monopoler går til grunne. Nedgangstider er altså preget av store muligheter og sjansen til å sitte øverst på bølgen når den sveiver oppover igjen.

Omskolering og kompetansebygging i nedgangstider

Dessuten kan tiden være inne for omskolering og kompetansebygging, for den største tilgangen har du i deg selv. La oss anta at du har tjueto yrkesaktive år igjen av karriéren din.

Hvis du mister jobben og bruker 150 000 kroner på videreutdannelse over to år, og den øker årslønna di med 100 000 kroner, så vil iløpet av de tjue neste årene i arbeidslivet ha fått en gevinst på 1 850 000 kroner for investeringen din. Selvfølgelig minus inntekten du mistet, da du bestemte deg for å ta utdannelsen, men som du ser, det er svært lønnsomt å bygge egenverdien sin.

Del denne artikkelen

• 
• 
• 

• Link til denne siden (HTML-kode):
• Del på forum (BB-kode):
• Adresse (URL):